Arbeidsliv

Denne siden er under oppdatering, vi gjør oppmerksom på at noen tall kan være utdaterte.

Sysselsetting er i stor grad et likestillingsspørsmål.

FN-konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD) slår fast at personer med funksjonsnedsettelse har rett til arbeid på lik linje med andre. Deltakelse i arbeidsliv og lønnsinntekt gir den enkelte økonomisk selvstendighet, og er en viktig faktor for opplevelse av mestring.

Mange med funksjonsnedsettelser, som står utenfor arbeidslivet, ønsker en jobb. I 2020 gjaldt dette rundt 105.000 personer. Et enormt tall i en tid hvor samfunnet skriker etter mer arbeidskraft.

Forskning viser at én av ti med funksjonsnedsettelse oppgir at de har blitt diskriminert gjennom søknadsavslag på jobb de var kvalifisert for, ikke har fått deltatt på kurs gjennom jobb eller blitt presset til å slutte i jobben. Mennesker med funksjonsnedsettelse er spesielt utsatt for diskriminering i rekrutteringsprosessen, og hele en av fire jobbsøkere opplever at funksjonsnedsettelsen har negativ betydning i vurdering ved ansettelser. (Molden et al. 2009: 40–41).

Personer som oppgir at de sitter i rullestol blir gjennomgående diskriminert i ansettelsesprosesser. Et forskningsprosjekt fra OsloMet/Nova viste at det var langt vanskeligere for personer som oppga at de hadde funksjonsnedsettelse å bli innkalt til jobbintervju enn personer med identiske kvalifikasjoner, men som ikke hadde funksjonsnedsettelse. (Bjørnshagen, Ugreninov (2021))

(Teksten fortsetter under videoen)

Diskriminering og forskjellsbehandling kan knyttes til holdninger.

Forskningsinstituttet Fafo viser til to ulike sett av holdninger her; holdninger til grupper med diskrimineringsvern, og synet på hvor grensen går for myndighetenes maktutøvelse og hvor omfattende likestillingspolitikken bør være.

Vi er opptatt av å endre begge disse holdningssettene.

Det er i dag bred støtte til at norske myndigheter skal bruke ressurser på likestillings- og antidiskrimineringspolitikk. Samtidig er det lite kunnskap i befolkningen om at personer med funksjonsnedsettelse blir utsatt for diskriminering og hatprat (Fafo 2019).

Fafo forklarer at gapet mellom stor vilje til å bruke ressurser på likestilling og manglende tro på at denne gruppen blir diskriminert kan forstås i lys av at personer med funksjonsnedsettelse er en gruppe mange kan ha lave forventninger til. Man kan anse at gruppens lave deltakelse i arbeidslivet oppleves som «naturlig», og ikke som en konsekvens av manglende tilrettelegging, diskriminering og andre strukturelle begrensinger.

NAV kan bidra med tilrettelegging og hjelpemidler, og arbeidstaker kan få tilskudd og hjelp til tilpasning.

Dessverre er ikke det kjent blant mange nok arbeidsgivere. Undersøkelsen blant bedrifter i FFOs rapport om arbeid «Flytt deg, jeg har en jobb å gjøre!» viser at kun drøyt halvparten av bedriftene vet hvor de kan innhente informasjon eller få hjelp til tilrettelegging på arbeidsplassen.

Det er tillegg langt færre som er kjent med hvilke tilretteleggingsbehov det gis økonomisk støtte til. Under en fjerdedel av respondentene svarer at de vet hvilke tilretteleggingsbehov det gis økonomisk støtte til.

Dette må bli enklere og gå raskere enn i dag, både ved ansettelse og hvis behovet oppstår senere i arbeidsforholdet.

Arbeidstakere med funksjonsnedsettelser kan kvie seg for å be om tilrettelegging, for eksempel kan det gjelde personer med ADHD, som kjennetegnes som en skjult funksjonsnedsettelse og som kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Åpenhet og kunnskap om denne type tilstander er avgjørende for at arbeidsgiver skal kunne kjenne til den enkeltes behov for tilrettelegging.